Kinesisk arkitektur
Reiseartikler
Tradisjonelle kinesiske byginger er omgjerdet av en yttermur og har åpne indre gårdsrom. Sidebygningene er sekundære, mens hovedbygningene og de indre gårdsrommenes antall og størrelse markerer makt og autoritet. Inne i denne beskyttede verdenen kunne man beholde en miniatyr av et velorganisert samfunn. En familesfære der alle visste sitt sted garanterte harmoni og stabilitet, og dette målet ble ansett til å være lettere å oppnå gjennom å med murer og porter holde den forstyrrende omverdenen ute.
Når man går inn gjennom en kinesisk port må man først klive over en høy terskel. Denne beskytter mot onde ånder, som nesten alltid rører seg langs bakken. Om de likevel tar seg over terskelen venter en ånde- eller skjermvegg noen meter innenfor porten. Onde ånder kan nemlig ikke svinge. Resultatet blir at man aldri kan se rett inn i et kinesisk hjem. Man må svinge litt først før man til slutt når til den ytre gården. Kina har alltid vært et i aller høyeste grad innmurt samfunn som skyr innsyn, antakelig som en reaksjon på mangelen av privatliv.
Kinesiske bygninger har dessuten gjennomgående vært lave. Til og med viktige palass og templer har sjelden hatt mer enn en etasje. I stedet har man skapt en følelse av høyde gjennom å plassere bygninger på en høy sokkel og deretter la de mektige takene løfte blikket. Å legge til ennå en etasje har aldri vært et ønsket alternativ i Kina. Det finnes dog unntak og det er pagodene. Disse bygningene som er i flere etasjer strekker seg utfordrende mot skyene i sitt forsøk på å vinne gudenes beskyttelse over menneskene. Pagodene har blitt påvirket til dels av den indiske stupaen og til dels av Handynastiets vakttårn. De siste ble bygget for over to tusen år siden av tre og finnes i dag kun avbildet i graver og grotter. Starten på byggingen av pagodene startet under Handynastiet, men blomstringsperioden for byggingen kom først under Tangdynastiet (618-907). De ble bygget av stein, tegl og tre, og har i løpet av årene hatt flere bruksområder, som fyrtårn, forvaring av Buddhaskulpturer og skrifter samt minnesmerke over betydningsfulle personer.
Kinas arkitektoniske dilemma er at det i bunn og grunn er en tre- og leirbyggingskultur. De fleste gamle minnesmerker er i dag borte og det er vanskelig å finne pagoder og templer som er eldre enn fra 800-tallet. Kinas mest berømte mesterverk som Den forbudte by og Himmelens tempel er nyrenovert i løpet av de siste trehundre årene. Det meste av Den kinesiske mur ble bygget for bare femhunde år siden. Tempelet Nanchan i Wutaifjellene er Kinas eldste trebygning og ble bygget i 782. I den sammenheng står de nesten jevngamle norske stavkirkene seg mye bedre.
Med dette i bakhodet er det naturligvis sterkt beklagelig at så mange gamle bygninger rives i dagens Kina, men i et overbefolket land som nå urbaniseres i raskt tempo er det helt enkelt ikke økonomisk forsvarlig med hus i en etasje på steder der man kan bygge i høyden. De senere årene har i stedet en helt ny østasiatisk arkitektur vokst frem, men i dag er det mer kvantitet enn kvalitet. I Beijing ferdigstilles nå 22 000 kvadratmeter boligareal om dagen, og bak landets største bygning, den stalinisk påvirkede Nasjonalforsamlingen, bygges et gigantisk halvglobeliknende operahus. I Shanghai, som frem til 1980-tallet fortsatt var dominert av de bastante art-déco-bygningene nede ved The Bund, har skyskraperne de senere årene økt med flere tusen. Mest spektakulær er den futuristiske Jinmao Tower, verdens fjerde høyeste bygninger, med verdens høyeste hotell. Grand Hyatt opptar etasjene 53 til 87 med et atrium som garanterer deg svimmelhet. Jinmao skal gi bildet av en gigantisk penn som står i en oppslått bok. Rundt omkring konkurrer utallige skyskrapere på sin vei opp mot himmelen. Her, som i så mange andre kinesiske byer, ser vi helt tydelig hvordan det nye møter og inspireres av det gamle.