Mihomuseet - en symfoni av antikkens visdom
Reiseartikler
Det er veldig folketomt på lokalbussen fra Ishiyama til Mihomuseet utenfor Kyoto. Om bord er det kun meg selv og et yngre japansk par. Utenfor sildrer et lett vårregn over nyplantede skjøre risplanter og våte bambusfjær henger tungt over den lille elven som renner parallelt langs veien. Naturen bader i et utrolig mangfold av grønne nyanser.
Det litt under en time for bussen å nå Mihomuseet. Et museum som i SVT ble kjent som museet på fjellet. Mihomuseet ligger i et område med religiøs ansenitet. Berømte buddhistmunker har gjennom histiorien søkt sin retreat her. Så snart jeg tar mitt første steg utenfor bussen kommer en vakt løpende med en beskyttende paraply. Han peker og gestikulerer hvor man kjøper billett.
På stotrende engelsk forteller han også hvor bussen tilbake til Ishiyama går fra.
Jeg går de femhundre meterne opp til museets entré gjennom en allé av kirsebærtrær som for lenge siden har avblomstret. Jeg passerer gjennom en imponerende tunnel og kommer ut på en bro som fører frem til museets trapp. Inngangen ser ut som et kinesisk månevindu. Museet er et arkitektonisk mesterverk designet av I.M Pei, den berømte kinesiske arkitekten som blant annet har skapt Louvres glass- og stålpyramide. Pei lar her den gamle japanske tempelkulturen møte moderne arkitektur. Siden museet ligger i fjellene fikk også Mihomuseet en glasspyramide. Den harmonerer samkfullt med naturen i den omkringliggende nasjonalparken. Hele 85% av museet er under jorden og den øvrige delen byr på en makeløs utsikt over de skogkledde fjellene. Pei har selv valgt ut det elegante pinjetreet utenfor panoramavinduet. Fra museet ser man blant annet Shinji Shumekais tempel og et tempeltårn som også det er designet av Pei. Stien som fører opp til tempelet kalles passende nok for «himmelens vei».
Mihomuseet ble grunnlagt av Mihoko Koyama i 1997. Koyama var grunnleggeren av en nyreligiøs bevegelse som kalles Shinji Shumekai, og museet var opprinnelig tiltenkt å skulle vise Koyamas private samling med japansk keramikk. Det ble betydelig mere enn som så. Denne bevegelsen vil reflektere det vakre i menneskets kreativitet. Gjennom å beundre og gledes over vakre ting kan vi komme nærmere «sannheten» og vårt eget velbefinnnede mener de. Koyama sies å ha drømt om en grenseløs verden der vi alle er like berettigede arvinger til verdenskulturelle arv. I museet representeres de fleste av de store klassiske kulturene. Her finnes utstillingsobjekter fra blant annet; Egypt, Hellas, Roma, Syria, Persia, Kina, og selvfølgelig fra Japans egen historie. Etter å ha sett meg mett på den klassiske utstillingen tar jeg meg tilbake til billettentréen der museets restaurant ligger. All mat som serveres, også bakeverkene i kafeteriaen har råvarer som er økologiske. Mye av det er nærprodusert. Jeg faller for kalde sobanudler, det vil si bohvetenudler med tilbehør av noen små spredte blader av ruccolasalat, og en siderett med Kyotos berømte kremete tofu. En liten salatskål i forfinet bondekeramikk kommer inn. Den tilhørende salatskjeen i tre er en miniatyrvariant av den øse som benyttes under teseremonien. Under bordet har personalet plassert en flettet bambuskurv, der jeg kan legge min ryggsekk. Så snart jeg har lagt ned ryggsekken dekker de over den med en grønn duk. Det tar bare noen minutter før jeg får maten. Likevel ber personalet høflig om unnskyldning for at det tok så lang tid.
Etter maten går jeg tilbake for å se på Koyamas private samling av japanske vaser, teøser, buddhastatuer, håndvifter m.m. Det er vårens spesialutstilling. Timene går raskt og når Peis pinjetre begynner å danne utrolige skygger på museets gulv innser jeg at klokken begynner å bli mye. Jeg skynder meg ut for å ikke misse den siste bussen tilbake til Ishiyama./Per Sundberg – TEMAreiseleder i Japan.
TEMA besøker Mihomuseet på reisen «Japan – fra Tokyo til Hiroshima» . Artikkelen ble skrevet når Per Sundberg var der for å inspektere museet.